Gestaltveiledning

 

Å veilede er å strukturere en situasjon som gjør det mulig for den som får

veiledning selv å oppdage. Målet for veiledningen er å bidra til økt

oppmerksomhet og bevissthet over egen atferd i vid forstand. Det være

seg holdninger, verdier, ferdigheter, faglig innsikt, egne refleksjoner og

reaksjoner.

 

Psykosyntese og gestalt er teorien for veiledningen.

 

Psykosyntese kan betegne den iboende tendens i oss mot en syntese

(enhet, forening) og en harmonisering av de ulike psykiske prosesser og

krefter. Psykosyntese kan også være betegnelsen på det bevisste,

systematiske og målrettede arbeid for å fremme personlig vekst og å svekke

den negative innflytelse fra krefter som vil hindre vekst og harmoni. Det videre

siktemål for dette arbeid er bl.a. dyktiggjøring til større og bedre innsats i den

sosiale sammenheng hver av oss står i, så vel i vårt nærmiljø som i den større

samfunnsmessige sammenheng. Psykosyntese vektlegger menneskets

åndelige dimensjon gjennom blant annet å fokusere på mening og tilhørighet.

 

Gestaltveiledning bygger på et helhetlig syn på mennesket. At mennesket har

ressurser i seg til å oppdage og til å ta ansvar for det oppdagede, I hvert enkelt

menneske ligger der en drivkraft etter å komme videre og å mestre ulike

situasjoner. Bare det jeg er oppmerksom på kan jeg forandre. Dette innbærer

at en ikke bare er opptatt av det isolerte problemet, den saken eller den

situasjonen som er utgangspunktet for veiledningen. Den sentrale er hele tiden

den personen/gruppen som har problemet og personens/gruppens opplevelse

av problemet i den sammenheng man står. Gestaltveiledning er sterkt ”her-og-nå”

orientert og prosessorientert. Ved å bli bevisst hvordan man en stenger inne sine

 ressurser, kan en også lære å frigjøre dem og bruke dem mer fruktbart.

Gestaltveiledning legger videre sterk vekt på presis observasjon og nøktern

beskrivelse av forholdene som grunnlag for veiledning og tiltak. I veiledningen

legger en vekt på jeg-bevissthet og hvordan jeg påvirker og påvirkes av andre.

(Kilde: META-senter, Liv Grendstad Rousseau)

 

I veiledningen er samtalen den viktigste metode. I tillegg er det ofte

hensiktsmessig å anvende enkle supplerende metoder.

 

 

 

En mann mistet en øks. Han trodde naboens sønn hadde tatt den. Alt ved naboens sønn virket mistenkelig: Måten han gikk på, tonefallet, ansiktsuttrykket, håndbevegelsene   Da han fant igjen øksa, Var det ikke lenger Noe spesielt ved naboens sønn.                                       Liehtze